2012 utgave av En riktig retro jul...

En riktig retro jul, 2012 utgave.

Det blir i år laget en ny og oversatt versjon av denne kalenderen. 2012 utgaven er på engelsk og har ny web addresse. De som ønsker å følge denne kan åpne kalenderlukene med denne linken:
http://trulyretrochristmas.blogspot.no/

24.Desember

“Slipp pistolen og dytt den bort til meg med foten din” Kommanderte Seraphin

Kristin gjorde som hun sa. Serephin tok pistolen opp og puttet den i lommen sin.

Jentene ble stående målløse en stund. Så utbrøt de i kor “Seraphin! Hva gjør du her?”

“Jeg er for å hindre dere i å dra, selvfølgelig” Seraphin smilte lurt. Jentene var helt fra seg av ren forbauselse, dette var det siste de hadde regnet med at skulle skje. Moa var fra seg av frustrasjon

“Varför det? Du vet ju att vi inte hör hemma här och att vi gärna vill åka hem igen”

Dette så ikke ut til å gjøre noen forskjell, men Seraphin begynte å forklare

“Er dere sikkre på at dere ikke hører hjemme her? Dette tiåret har så mye å tilby. Det er en perfekt tid. En tid der kvinner er kvinner og menn er menn. En tid der eleganse fremdeles eksisterer og folk bryr seg om de ekte verdier. Jenter i det 21. århundre kjenner ikke sin plass. De higer etter kariere, selvstendighet og lever utsvevende liv uten klare rammer.

"Hur kan du säga något sådant. Jag kan lova dig att det är tusen gånger bättre än att vara stucked i ett kök som en slav resten av sitt liv" Moa var sjokkert over at noen kunne mene det Seraphin nå sto der og sa.

“Tull og tøys, jeg er lykkelig og de andre kvinnene som er sendt hit er også lykkelige”

“De andre kvinnene?” Kristin husket bildene i mappen som de hadde funnet i tidsmaskinen sist de så den i skogen.

“Ja, de var som dere. Ugifte og selvstendige kvinner. De viste ikke om de ekte verdier og sin plass her i verden. “

“Så de ble også sendt hit med vilje?”

“Ja, jeg og Dr. Hoppenheimer har jobbet med dette i åresvis. Tro ikke at det er en tilfeldighet at dere er sendt hit. Dere ble nøye utplukket til å lære hvordan dere skal leve og hvordan man steller hjemme. Dere har ingenting i det 21. århundre å gjøre. De andre kvinnene har blitt lykkelige her, de har giftet seg og lever et godt liv i hjemmet der de steller huset for sin mann.”

“Så det var aldri noen nedsmelting av din maskin? Du bare brukte det som et argument for at vi skulle gi opp håpet om å dra hjem” Kristin begynte å se sammenhengen nå

“Helt korrekt. Jeg har fremdeles min maskin, men jeg er ikke så dum at jeg lar den ligge å slenge i Nordmakra der hvem som helst kan finne den.”

Moa forsto henvisningen til deres egen tidsreise “Men vad med all husmorskraft. Är inte det heller sant?”

“Jo det er fakta. Maskinen går på husmorkraft  nettopp for å sørge for at jentene som reiser med den lærer seg å skaffe kraften. Når de har gjort noen forsøk vil de etterhvert elske det og ønske å bli på 50-tallet. Hvis dere blir her litt til vil dere også snart sette pris på dette tiåret” Forklarte Seraphin videre

“Aldri i verden. Jeg vil ikke gjøre husarbeid resten av livet. Jeg er lei av husmorkraft og vil hjem” Kristin ble morsk.

“Hvis det er slik dere føler det så har jeg desverre ikke noe valg. Jeg kan ikke la dere dra tilbake til deres egen tid og hvis dere ikke vil bli her så må jeg nok ødeliegge maskinen slik at dere ikke kan reise”

Seraphin beveget armen i rettning av den grønne kulen og gjorde seg klar til å skyte.

“Neeeeei!! ropte jentene og bykset fremover

De kastet seg over Seraphin og dyttet henne over rekkverket ned til platåen på nedsiden der hun ble liggende. “Är hon död? Moa lente seg over rekverket for å se hvordan det hadde gått med Seraphin. “Jeg tror ikke det. Det ser ut til at hun er bare er satt av spill en stund” sa Kristin etter at hun så brystparitiet hennes beveget seg opp og ned.

De løp ned trappene, ned til der tidsmaskinen sto. Nå gjalt det å finne ut hvordan de kunne skru den på, og hvordan de kunne fylle den med husmorskraft.

“Det kanske inte är möjligt att åka tillbaka? Maskinen kanske bara klarar att åka bakåt i tid? "  

Moa var svært bekymret over situasjonen. 

De trytkket rundt på knapper og knotter slik de hadde gjort da de fikk kulen til å åpne seg i skogen. Moa studerte de forskjellige panelene på kulen. Et eller annet sted skulle det også være mulig å fylle på husmorkraft. Men hvor? Moa studerte maskinens komposisjon nøye. Hun tok opp husmorkraft-o-meteret og studerte det også. På et av tidsmaskinens paneler var det et uttak som så ut til å matche de som var på siden av husmorkraft-o-meteret. Hun satte måleren inntil. Det var en perfekt match.  De hørte mottoren begynte å summe, og kulen åpnet seg sakte.

“Du klarte det” jublet Kristin.

“Ja, nu återstår bara att försöka navigera maskinerna tillbaka till rätt tid.” svarte Moa fornøyd.

 "Jeg tror jeg har funnet ut hvordan man gjør det" svarte Kristin. Hun pekte på en rund bryter som var vedsiden av den subatomiske-partikkel-overføreren. Hun vred den rundt og ut kom et lite tall panel.

"Gå inn i kulen, nå drar vi straks" sa hun til Moa. Kristin slo inn ønsket år på tallpanelet og trykket Enter. Begge to ble stående stille inne i kulen i påvente om at noe skulle skje. De hørte en lav summing fra maskinen før kulen sakte begynte å lukke seg. 

 Igjen begynte kulen å bråke noe fryktelig. Og kaoset av lyder og blinkende lys startet igjen

Kulen spant og det ristet. Så forsvant lystet. Denne gangen ble ikke jentene redde. De viste at det snart var over og at de kanskje var på vei til sin egen tid. Så ble det helt stille.

Kulen åpnet seg og da jenten studerte sine omgivelser så de at de nå også var i et mørkt rom, men mest av alt lot de merke til at de hadde fått tilbake sine egne klær.

“Vi klarte det” jublet de og de hoppet av glede ut av kulen. Der ble de stående å se seg om. Rommet de hadde kommet til så ut til å være i bevegelse. Det forandret seg kontinuerlig, og forskjellige former kom og gikk rundt dem. Dette kunne jo ikke være HNF IX ettersom kulen hadde blitt flyttet. Var dette HNF I i deres egen tid? Hvis så, hva slags rom var dette?

Da rommet tok form som en spiral åpnet det seg en dør på den ene veggen. Ut av døren kom en krøket gammel mann, med hvitt hår og buskete bart. Han gikk sakte bort til jentene. Da han hadde kommet helt bort til dem, rettet han seg litt opp og sa “Ah, Kristin og Moa, så koselig å se dere igjen.”  

 Jentene gransket mannen nøye. Kjente de han? De kunne ikke helt plasere personen foran dem, men han viste tydeligvis hvem de var.

“Kjenner dere meg ikke igjen?  Det er meg, Torvald”

Jentene titte nøyere etter. Der, bak rynker og hvit bart var et ansikt de kjente. “Så sannelig er det det” utbrøt Kristin da hun dro kjensel på sin tidligere husvert. Moa myste med øynene og da kjente hun igjen mannen fra 1957 “Jag ser att du har åldrats sedan vi såg dig sist” kommenterte hun.

“Ja, det har gått 54 år siden vi så hverandre, så det er vel ikke så rart” humret Torvald. “54 år?” undret Moa “Det betyder att vi har lyckas resa tillbaka till vår egen tid”.

“Hurra, vi klarte det!” Jublet de begge. De hoppet og danset rundt før de snudde seg tilbake mot Torvald og Kristin spurte “Men hva gjør du her på HNF I i denne tiden?”

“Jeg jobber her. Det har jeg alltid gjort. De siste 15 årene har jeg vært general på dette stedet.”

“Så du viste om tidsmaskinen?”

“Ja, og siden jeg også viste om dens bruksområde ville jeg forhindre alle kvinnene å bli sendt tilbake i tid. Jeg og ledelsen har forsøkt å stanse Dr. Hoppenheimer. Da jeg forsto at dere var sendt av gårde, brukte jeg min egen maskin, det vil si, Seraphin sin maskin, til å sende dere mappene dere fant. Jeg viste at dere kom til å ha behov for dem. Ettersom jeg allerede hadde opplevd å møte dere i 1957, viste jeg også hva dere trengte." ”Men varför skulle du hjälpa oss. Seraphin var din kära fru. Utan tidsmaskin hade hon aldrig skulle kunna träffa dig” Moa forsto ikke helt sammenhengen.

“Vel, jeg og Seraphin skiltes for 28 år siden. Da hadde jeg fått nok av hennes evige mas om plikter i hjemmet og det perfekte husmorsliv. Jeg ville at hun skulle oppleve verden, men hun nektet. Jeg måtte spise kaker hele tiden, alltid smile og være lykkelig. Til slutt ble det nok for meg. Jeg kunne derfor ikke sitte stille å se at urett ble gjort, hvis jeg kunne gjøre noe for å stoppe det. Men tid og tidsreiser løser seg selv. Det som skal skje vil skje, og det er ikke mulig å forandre på fortiden ved å forandre nåtiden. Alt jeg kunne gjøre var å hjelpe dere på vei”

"Så vad kommer att ske med Dr. Hoppenheimer nu. Ska han verkligen få fortsätta att skicka tjejer bakåt i tiden för att stå i köket och städa?" Moa ville nødig at Dr. Hoppenheimer skulle gå uskadet bort fra dette.

"Ta det med ro jenter. Nå som dere er her og kan vitne, vil vi kunne holde en intern rettsak. Han vil få den straffen han fortjener" Dette så ut til å berolige dem litt. De så rundt seg igjen på det merkelige rommet de hadde kommet inn i.

“Så hvor er vi egentlig nå? Dette rommet er så merkelig”

“Dere er som dere vet på det samme stedet som dere dro fra, men har reist fremover i tiden. Dette er som dere gjettet HNF I i 2011. Dette rommet er vårt virituelle virkelighets-rom. Vi bruker det til å animere gitte senarier og hendelsesforløp.”

De visste at teknologien på HNF I antageligvis lå lysår foran det den gjorde andre steder så dette overasket dem ikke. “Jaha, det er jo interessant. Hvilken dato er det foresten i dag?”

“I dag er det selveste juleaften, så dere har ankommet akkuratt i tide for å feire jul. Men før dere dra hjem må jeg få lov til å gratulere dere. Vi i HNF ledelsen har bemerket oss deres innsats og har bestemt at dere skal bli overført til HNF I. Dere har jo allerede funnet ut hvor det er og dere fant det ut på egenhånd, og ledelsen er meget imponert.”

Jentene takket Torvald for generøsiteten. Dette skulle bli spennende. Torvald viste dem veien ut at det virituelle rommet og guidet dem nedover koridorene.

“Dere må levere inn deres gamle adgangskort. Så vil dere motta nye om kort tid.” Forklarte han da de sto i noe som kunne likne en resepsjon.

Kristin og Moa gjorde som Torvald sa og hektet av seg kortene. Før de leverte dem inn så de på dem en siste gang og begynte å le. Torvald så forbauset på dem “Hva er det som er så morsomt?”

“Vel, jeg må si at den morphiske tidsmaskinen har gått veldig grundig til verks. Ikke bare forandret den klærne våre, den forandret kortene våre også” fniste Kristin. Og Moa tilførte “Men den kunde uppenbarligen inte göra samma sak på vägen tillbaka”

 Slutt / Slut./ The end

Vi ønsker alle våre lesere en riktig god jul og et gått nytt år. Vi vil gjerne takke alle som har fulgt med oss på denne reisen. Spesiell takk til Nemko AS som lot oss låne ‘tidsmaskinen’ deres. Uten den hadde det ikke blitt noen kalender. Vi har hatt det utrolig artig denne desember, selv om det har blitt mange sene kvelder med tekstskriving, bilderedigering og fotoshoot. Tusen takk til alle som har postet innleggene våre på facebook, kommet med ideer og tusen takk til våre fotomodeller.

For de som fremdeles synes at et liv som husmor på femtitallet hadde vært en god ide, kan de ta en tur innom denne siden http ://www.koweb.no/?id=2

Stor julehilsen fra Kristin Halvorsen og Moa Tyborn

23. Desember

Heisen åpnet seg opp i 6. etasje og herr Blond og jentene gikk ut.  Kristin og Moa fortsatte spillet sitt. De lo og tafset på Herr Blond.“Så vad rum ska vi till Herr Blond?” spurte Moa “Vi skal til 609, denne veien” Jens Blond førte ann. Jentene vekslet et raskt blikk før Moa omfavnet Blond. Hun kløp han på rompa for å sjekke om han hadde noe som kunne kjennes ut som en nøkkel i baklommen. Hun ristet på hodet bak ryggen på hans, så bare Kristin kunne se det. Der var ingen nøkkel. Hun forsatte å distrahere deres mann, og Kristin fikk mulighet til å smette hånden ned i jakkelommene hans.

Der var det heller ingen nøkkel, men hun kunne kjenne omrisset av noe som lå under jakken inn mot skjorten.  Hun sendte Moa et blikk for å signalisere at hun trengte mer tid. Moa la hånden forran  øynene til herr Blond, fniste litt og lente seg inn å kysset han på kinnet.

Herr Blond ble absolutt  distrahert og fulgte ikke med på det Kristin drev med. Kristin derimot lot hånden fare inn under jakken på herr Blond, grep fast i det hun nettopp hadde kjent og dro det ut. Akkuratt som hun hadde mistenkt var det en pistol. Hun ladet den og sa “Leketiden er over, herr Blond. De blir med oss!”. Moa fjernet hånden sin fra øyne hans så han kunne se hva som var i ferd med å skje. Han ble først litt forfjamset “Hva? Hva vil dere med meg?”

Kristin holdt pistolen rettet direkte mot Blond “De har noe som tilhører oss og vi vil ha det tilbake”

“Hva da?” Herr Blond spilte dum

“Ikke gjør deg til, vi vet alt om ditt foretak på HNF I og det du har i laboratoriet ditt”

Jens så fra Kristin til Moa og tilbake på Kristin igjen.

“Hvordan kan dere vite det? Det er topp hemmelig, ingen vet det”

“Vi har övervakat dig och dina aktiviteter i flera dagar, och vi vet att det bara är du som kan hjälpa oss nu” forklarte Moa.

“Når jeg sier at ingen vet det, så mener jeg det. Jeg vet ikke en gang hva det er jeg har i laboratoriet mitt. Vi jobber fremdeles med å finne det ut”

“Vel, herr Blond, det trenger du ikke å bekymre deg for lenger. Vi vet hva det er, vi vet hva den gjør. Den er vår og vi vil ha den tilbake”

“Dere vet hva den grønne kulen er?”

“Ja, selvfølgelig vet vi det. Det er jo det vi står her og sier.” Kristin begynte å bli irritert, men nå gjalt det å ikke bli for trigger happy. De trengte herr Blond i live.

“Så hva gjør den?”

“Det är en tidsmaskin. Den har strandat oss här i denna förskräckliga tid där tjejer bara ska vara hemma och hålla på med hushållsarbete hela tiden. Vi är trötta på det och vi vill åka hem” Moa var nesten på gråten, men nå gjalt det å holde maska.

“En tidsmaskin sier du?” herr Blond så ikke så overasket ut som jentene hadde trodd “Jeg regnet med det var noe i den duren. For et fasinerende konsept. Ikke rart HNF ville ha den under oppsyn”

“Var är nyckeln till ditt labb?” Moa var lei av å kaste bort tiden på småsnakk

“Jeg har den i innerlommen på jakken min” Jens Blond klappet seg på motsatt side av der Kristin hadde lokalisert våpente. Han dro den frem og nølende overga han den til Moa.

“Fint. Nå blir du med oss” kommanderte Kristin videre.

Herr Blond gjorde, til jentenes forbauselse, ikke så mye motstand. De fulgte ham inn i heisen. Kristin presset pistolen inn i ryggen hans og Moa sa “när vi kommer ut i lobbyn, måste du låtsas som om ingenting är fel. Förstår du?” Herr Blond nikket og Kristin la til “Vi er to desperate jenter fra det 21. århundre som har vært tvungne til å gjøre husarbeid og leve som om vi var en del av denne ideotiske tiden alt for lenge. Så vi er ikke til å kødde med!”

De gikk igjennom lobbien, ut på gaten og inn i bilen til herr Blond uten at noen lot merke til noe spesielt.

“Før du kjører oss til Colosseum kino, skal vi en rask tur innom Vika.” Kommanderte Kristin

Og herr Blond gjorde som jentene ba om. Han stanset utenfor oppgangen til Seraphin og Torvald. Moa gikk ut av bilen, mens Kristin ble sittende med Pistolen rettet mot herr Blond.

Da Moa kom inn i leiligheten var Torvald og Seraphin i full gang med juletre pyntingen.

“Hvordan har det gått?” spurte de begge i kor da de så Moa komme løpende inn døren.

“Vi har hittat vad vi behöver, men vi måste gå nu, och det snabbt” Moa kastet etter pusten. Hun hadde løpt opp alle trappene så fort hun kunne. Hun sprang inn på kjøkkenet og hentet husmorkraft-o-meteret. Pilen som indikerte apparatets innhold sto nesten på max og hun håpet det holdt.

“Hva? Skal dere dra allerede?” Seraphin kom springene etter.

“Ja. Du är välkommen att följa med oss​​, men isåfall måste du komma nu”

“Jeg kan ikke det. Mitt liv er her, hos Torvald. Hvorfor kan ikke dere bli her dere også?”

“Nej, vi vill åka hem till vår egen tid. Efter den här månaden ser jag verkligen fram emot takeaway och städhjälp, det blir inget mer hushållsarbete på oss på väldigt länge, det är iallafall ett som är säkert”

“Men hvor er Kristin?” Torvald kom inn på kjøkkenet han også

“Hon väntar utanför, om ni vill säga hejdå måste ni följa med ner”

De gikk ut i gangen og Seraphin og Torvald tok på seg klærne og ble med ut.

 

De fikk sagt farvel til Kristin, og igjen ba Seraphin jentene om å bli igjen i 1957 “Dere må bare gi det litt tid så vil dere elske det dere også”

Kristin bekreftet det Moa hadde gitt utrykk for “Jeg tror ikke det. Denne tiden er ikke vår. Det er ikke her vi hører hjemme. Vi må leve et sted der damer er mer enn husstell og kakebaking”

Etter mange klemmer og ord om avskjed vinket de farvell til det elskverdige paret som hadde latt dem bo hos seg og hjulpet til med å lage husmorkraft.

Kristin rettet igjen pistolen inn i siden på herr Blond og sa “Før oss til HNF I”

Herr Blond gjorde som Kristin sa og kjørte opp til Majorstuen. Men isstedenfor å ta veien igjennom Vigelandsparken gikk de direkte inn på kinoen. Ned mot sal 3, der jentene hadde oppdaget Jens Blond første gang, der var det såvist en hemmelig dør. Blond slo inn en kode på et tallpanel som dukket opp på veggen og de gikk inn døren. Der var det en heis, som tok dem ned et par etasjer. Heisdøren gled opp og jentene kjente seg igjen. 

De var i enden av koridoren der de hadde sett HNF I utføre sine eksprimenter.

“Varför använde du inte den här ingången förra gången vi såg dig? När du gick genom Vigelandsparken?” Undret Moa. “Denne inngangen er ikke alltid åpen og det kommer ann på hvilke del av HNF I man skal inn i. Dette er korteste vei til mitt laboratorie.” Svarte herr Blond og viste veien. Han åpnet en av dørene som jentene ikke hadde kunnet komme inn i og de gikk igjennom en ny gang. De krysset den og jens åpnet nok en dør. Der kom de inn i enda en koridor de hadde vært i før. Korridoren til som skjulte Dr. Hoppenheimers tidsmaskin. De dyttet Herr Blond forran seg med pistol i ryggen. Moa satte nøkkelen hans i låsen og vred om. “Plaser hånden din på platen så vi får åpnet døren sa Kristin strengt. Herr Blond gjorde litt motstand “bare så dere vet det, så har jeg sympati med deres situasjon, og forstår at dere ønsker å komme tilbake til deres egen tid, men dere må forstå at dette er en veldig interessant oppdagelse for hele HNF prosjektet” Kristin presset pistolen dypere inn i ryggen hans og sa “ta det med ro, HNF vil få tilbake sin maskin, men de må desverre vente noen år”. Det så ut til at herr Blond plutselig innså sammenhengen og han la hånden villig mot avtrykksleseren. Døren gikk til siden og jentene kunne gå inn.  

De snudde seg mot koridoren på den andre siden av døren der herr Blond ble stående “Du är fri att gå nu, om du lovar att inte säga något om detta till en levande själ” sa Moa. Han smilte og sa “ta det med ro, deres hemmelighet er trygg hos meg. Hemmligheter er mitt yrke". De så at han snudde seg og gikk sin vei før døren gled igjen.

“Ahhh,” pustet Kristin lettet ut “nå er marerittet straks over og vi kan endelig dra hjem”

Bak dem hørte de med ett lyden av en pistol som ble ladd, før de hørte en velkjent kvinnestemme si

“Ikke så fort jenter. Dere blir her!”

De snudde seg og sto ansikt til ansikt med deres kjære vertinne, Seraphin.

Er det ingen ende på hindringene som våre heltinner må utsettes for?

Hva gjør Seraphin på HNF I?

Vil jentene klare å ta seg tilbake til sin egen tid?

Følg med i neste og siste episode av “En riktig retro jul”

22. Desember

 (Spill Soundtrack for best effekt)

Kristin og Moa fortsatte å forføre Herr Blond, og hver gang en servitør gikk forbi, sørget de for at han fikk i seg litt mer akevitt. De kastet med håret og spilte på sine kvinnelige attributter, mens herr Blond fortsatte å forklare inngående strategier om Black Jack. Herr Blond ga dem noen sjettonger hver, så de kunne få prøvd seg på litt med kortene, men det var kun en gevinst de var ute etter. Da de hadde spilt bort herr Blonds penger foreslo Moa å gjøre det godt igjen ved å tilby seg å danse med herr Blond, et tilbud han ikke kunne motså.
De gikk tilbake til dansegulvet og storband jazzen. Moa og herr Blond svingte seg rundt og rundt.

Imens snek Kristin seg bort til Herr Blonds ytterfrakk som han hadde lagt fra seg på en stol. Hun puttet hånden nedi den ene lommen for å lete etter nøkkelen, men fant ingenting. Hun prøvde alle de andre lommene også, men til ingen nytte. “Det er to alternativer” resonerte hun. “Enten så befinner nøkken seg i en lomme på hans person, eller så har han den et helt annet sted. Antageligvis der han bor”. På et bord sto et glass som herr Blond hadde holdt rund. Kristin tok glasset, kastet et raskt blikk rundt seg for å se om noen oppdaget henne, og dro frem et stykke plastfilm. Hun brettet det rundt glasset for å kopiere fingeravtrykkene. Hun dro av filmen og så på resultatet. Avtrykket var ikke godt nok. Det ville ikke kunne brukes til noe. “Søren” tenkte hun “da må vi sette igang plan B”.

 Hun gikk tilbake til der Moa og Blond danset og da de var ferdige hvisket sine oppdagelser inn i Moa sitt øre. De visste begge hva de måtte gjøre nå. Fra starten hadde de vært enige om at det var Moa som skulle forføre herr Blond, mens Kristin snek til seg Nøkkel og fingeravtrykk, men nå trengtes nye grep. Kristin kastet seg også inn i dansen. 

Det var godt for henne at kjolen hun hadde lånt av Seraphin var litt for kort, for her hadde de behov for alle knep i boken. Og begge sjarmerte de herr Blond i senk.

“Så, herr Blond, hva gjør så De på et sted som dette?”  herr Blond svingte Kristin rundt i en piruett, men hun konverserte høflig. Han snurret Moa rundt med den andre hånden.

“Jeg skulle møte en forettnings-kontakt her, men det store spørsmålet er hvordan flotte damer som dere har forvillet dere inn her?”

“"En god vän till oss har talat så entusiastiskt om det här stället, så vi var bara tvungen att kolla upp det, och hittills har det verkligen levt upp till våra förväntningar.” Moa fortsatte konversasjonen. “Bor du här i Oslo, eller är du på genomresa?

“Vel, jeg bor på et hotell i sentrum, men jeg er en gjenganger i denne byen” svarte herr Blond, litt unvikende. Men så fulgte han opp med “Kanskje vi kunne fortsette denne festen under litt mer private omstendigheter?”

Dette var det jentene hadde håpet på. De hadde han akkuratt der de ville.

Moa lente seg frem og kysset Blond på kinnet “Ja, det skulle vara roligt”

 (Spill Soundtrack for best effekt)

Herr Blond ledet jentene ut av lokalet og ut til Mercedesen som sto parkert på utsiden. Selv om jentene hadde sett bilen flere ganger de siste dagene, lot de som om den var helt ny for dem. "åh, så flott bil De har herr Blond, den var virkelig lekker" kommenterte Kristin

Deres mann så smigret ut "ja, det er en Mercedes 300sl. Eneste i landet, jeg måtte få den spesial importert direkte fra fabrikken. Hun er min lille skatt"
Moa lot hånden gli over panserte "så, du tycker om snabba saker" sa hun og blunket til herr Blond da han åpnet døren for dem.
"It's the only way, baby" blunket herr Blond tilbake
Jentene steg inn og sammen kjørte de i vei til herr Blond sitt hotell.

Da de kom inn i lobbyen var jentene sjokkert over hvilket flott hotell deres mann fra HNF I hadde innlosjert seg på. Dette var ikke det de forventet av en statsansatt. HNF I hadde tydeligvis godt med resurser. Det var tydelig at det var julebordsesong, for alle rundt dem var kledd i elegante kjoler. 

 

Jentene flørtet seg igjennom lobbien og opp heisen. Forhåpentligvis ville plan B fungere slik de håpet.

Hva er plan B?

Hvor langt er jentene villige til å gå?

Og er dette passende innhold i en julekalender?

Følg med i neste episode av ‘En riktig retro jul’

21. Desember

Jentene åpnet døren til Johnsen’s usikre på hva som ventet dem der inne. De hadde tenkt litt på hvordan dette stedet kunne være og filmer og serier fra forbudstiden lå friskt i minnet. Kunne dette være noe av det samme?

De så seg rundt i lokalet. Akkurat slik Torvald hadde fortalt så det ut som en hvilken som helst kafe, med bord og stoler og duker på bordene. En pianist satt og spilte på et flygel innerst i hjørnet. Tonene fra Elvis’ Blue Christmas fyldte lokalet, men det var ikke noe tegnt til utsvevente natteliv, casino eller jazzband.

Jentene fikk øye på Herr Blond stående ved et bord sammen med tre andre menn. De var dypt engasjerte i en samtale å de så ut til å snakke om noe virkelig viktig.

Det var et annet bord ledig bare noen meter unna mennene. De satte seg ned med ryggen til og holdt menyene foran seg slik at de ikke skulle bli gjenkjent, men det var vanskelig å gjøre noe fornuft av det de snakket om. Igjen gikk samtalen i koder, der ordet ‘mor’ ble nevnt flere ganger. Jentene gjorde den antagelsen at dette betydde HNF I. Mennene ved nabo-bordet ble ikke værende i kafeen lenge. Etter bare noen minutter tok to av dem på seg hatt og frakk, tok de andre i hånden og gikk ut døren. Herr Blond og mannen jentene hadde sett han snakke med på HNF I reiste seg ikke lenge etterpå, gikk sammen inn døren til det jentene hadde trodd var kjøkkenet og forsvant.

“Kanske inngången till casinoet är dold bakom den dörren” observerte Moa

Kristin trengte ikke å overbevises og de reiste seg fra bordet sitt og snek seg inn døren. Bak den var en trang gang som endte i en trapp ned til det de antok var kjelleren. Det så ordentlig skummelt ut, men etter å ha sett seg omstendig rundt etter truende farer våget de seg etterhvert ned trappen. Der ventet det nok en dør. De kunne høre lyden av storbandjazz sive ut og visste at de var på rett sted nå. 

(Spill av soundtrack for best effekt)

Bak døren ventet et fantastisk syn. Lokalet var fylt til randen av folk som så ut til å ha kvelden i sitt liv. På scenen sto det 25 medlemmer fra et av 50tallets mer kjennte storband som underholdt det dansende publikummet. Musikken svingte og jentene klarte ikke å motstå fristelsen av å rocke litt på dansegulvet. Midt blant gjestene stod en saxofonist og spilte en fantastisk solo mens folk jublet av fryd og stimlet seg rundt ham. Jentene syntes at de så Herr Blond rett ved siden, men etter å ha sett nærmere på mannen innså de kjapt at det var en ukjennt fyr som kun liknet på han. "50talets svartklubbar är onekligen lite mer rumsrena än dem vi är vana vid, och alla är ju så sjukt propert klädda, riktigt najs" hvisket Moa. "Ja, det er ikke lett å se forskjel på mennene her når de alle har vannkjemmet hår og dress med tørkle i brystlommen" mumlet Kristin tilbake. "Nej, det er sant, men det känns nästan som om vi har hamnat i retro himlen nu, detta är ju på snudd till sjukt kitchigt" Moa var tvungen å heve stemmen for å gjøre seg hørt over saxofonen, og de begynte sakte å bevege seg videre.

Etter å ha nytt musikken en stund gikk de lengre inn i folkemengden, klare til å svinge seg til rytmene som fylte lokalet, da de ble sikkre på at de fikk øye på deres mann, Herr Blond, som stod ved baren innerst i rommet. 

Kristin fikk øye på ham først. Hun dro i armen til Moa for å føre henne i riktig retning. “Han er i baren. Nå gjelder det å skru på sjarmen” Jentene hadde lagt en plan. 

De stilte seg nonsjalante  opp på ved siden av Herr Bond i baren og begynte å snakke med hverandre, tilsynelatende uinteressert i mannen ved deres side.

“Det är verkligen bra drag här i kväll” begynte Moa

“Ja, ingenting svinger som Johnsen’s, det er helt klart” fulgte Kristin opp. Og slik fortsatte de med diverse små-snakk mens de gjorde diskrè kikk mot Herr Blond. De bestilte hver sin martini med oliven, og sa nonsjalante til bartenderen -shaken, not stirred, samtidligt som de snudde seg med ansiktet mot lokalet slik at de var godt synlige. Herr Blond var fremdeles i dyp samtale med sin kollega og så ikke ut til å legge merke til dem så her måtte sterkere taktikker frem. Moa skulle til å lene seg frem og ‘tilfeldigvis’ miste drinken sin på Herr Blond da han plutselig forlot baren i rettning av en ny dør, fremdeles etterfulgt av mannen fra HNF I.

“Va fasen hände, nu försvann han ju igen” Moa hadde vært et øyeblikk fra å falle ordentlig etter at mannen uforventet hadde flyttet på seg. “Vi får vel prøve å følge etter nå også.” De tok med seg glassene og gikk mot dør nummer to, uvitende om hva de ville finne bak den. 

Rommet på den andre siden var det de hadde forventet å finne i det første rommet, et casino. Her inne var musikken mer dempet og gjestene var formelt antrukket.

 (Spill av soundtrack for best effekt)

Rundt dem var bord for diverse kortspill og rulett. Det blinket i diamantsmykker og klirret i glass. Folk sto å stimlet rundt bordene og der det var store gevinster på spill kunne det høres gisp fra de som sto rundt.

Ved et bord beregnet for rulett sto Herr Blond og hans kollega. Jentene gikk bort til bordet og lot som de fulgte med på det pågående spillet. Jentene så sin anledning til å fange Herr Blonds oppmerksomhet. Moa satte fra seg glasset sitt, lente seg mot deres mann, og da han endelig lot merke til henne sa hun “Det ser ut som om du har turen på din sida idag, Herr...?” Hun lot settningen henge i luften.

“Navnet er Blond, Jens Blond” han tok henne i hånden og kysset den.

“Moa Tyborn, Fröken” introduserte hun “och detta är min goda venninna Frøken Kristin Halvorsen" presenterte Moa videre.

Samtalen var endelig i gang, og jentene håpet på og snart få lurt til seg både fingeravtrykk og nøkler. De ble stående å snakke med Herr Jens Blond om spillene som var i anløp. Jentene lot som om de viste lite om gambling og de fikk Herr Blond til å gi dem en innføring i hvordan spillene fungerte. Servitører gikk rundt med fat med glass fylt med akevitt og jentene sørget for at Herr Blond fikk både ett og annet glass når de kom forbi.

Hvordan blir kvelden videre på Johnsen’s?

Vil jentene lykkes med å sjarmere nøkklene ut av Jens Blond?

Og hvordan har en offentlig tjenestemann råd til å gamble på casino og kjøre dyre luksusbiler?

Følg med i neste episode av ‘En riktig retro jul’

20. Desember

Neste morgen var jentene klare for å gjøre en ordentlig innsats for å lage husmorkraft. Nå gjalt det å lage så mye som mulig, på kort tid, slik at de fikk fylt opp husmorkraft-o-meteret til max. Det var ikke før på klokken syv om kvelden at de måtte være på ‘Johnsen’s’, så denne dagen måtte brukes for alt den var verdt. De var derfor tidlig oppe slik at de fikk hjulpet til med frokosten og da den var spist meldte de seg frivillige til å ta oppvasken. 

Etterpå var det klart for mer baking. I dag sto både Berlinerkranser og Fattigmann på listen over julekaker som måtte bli ferdig til jul og full av energi satte de igang.  

 

Seraphin viste veien som vanlig og jentene mixet sammen ingrediensene. Først skulle de lage
Fattigman. Kristin og Moa var blitt riktig så flinke nå som de hadde vært i husmorslære en stund og bakingen gikk i en fei. 

Etter de hadde holdt på en stund begynte jentene å bli litt lei og begynte å tøyse rundt. 

Det likte Seraphin dårlig. “Nei, slutt med det der! Slik oppfører ikke ekte husfruer seg. Moa , slutt å slå Kristin med kjevlen og legg den tilbake på plassen sin.” Jentene turte ikke noe annet enn å gjøre som Seraphin sa og gikk tilbake til kakebakingen.

Da det hadde gått en stund til var deigen for å bake Berlinerkranser klar og det var tid for å lage til kakene. Kristin ville smake på deien, men igjen var Seraphin streng.

“Ikke spis deien! Den skal bakes, ikke spises.”

“Men det er jo så godt” forsøkte Kristin seg.

“Nei, deig skal stekes. Hvis ikke blir det ingen kaker til juleselskapene”

Seraphin var en streng lærer med lite til overs for ablegøyer og tull, så jentene gjorde sitt beste for å oppføre seg eksemplarisk under resten av bakeseansen.

Det var kaldt denne dagen, og da de var ferdige med å bake ville de fyre i peisen. Jentene hadde båret ved og tente opp med fyrstikker.

Jentene hjalp også til med middagen og de kunne høre husmorkraft-o-meteret summe i vei av ren glede over å samle opp all kraften som svevet rundt i rommet. Etter middag var det som vanlig duket for kaffe og kaker og jentene viste frem de kunster de nå hadde lært seg innen servering. 

Med eleganse og verdighet vartet de opp og bar inn fatene til Seraphin og Torvald som ventet i stuen. Da de alle hadde fått satt seg og nøt de flotte kakene jentene hadde bakt, kom Seraphin på en annonse hun hadde sett i et ukeblad. Hun hadde klippet den ut for å vise den til Torvald. “Her er det mye fint som jeg ønsker meg til jul” sa hun og viftet med utklippet. 

“Du sier jeg aldri er flink nok til å sette opp en ønskeliste, men her har du en.” Hun smilte litt for seg selv da hun sa det. Jentene fikk også se på utklippet og de lo litt de også.

Etter at jentene hadde stått på hele dagen var de slitne. ‘’åh, hodet mitt klaget Kristin og satte seg ned på en stol. Hun hadde fått en voldsom hodepine. “Nej, du får inte ge upp nu! Vi måste ju börja göra oss klara för att åka till Johnsen’s, snart måste vi dra om vi ska hinna i tid. Moa hentet en en ispose og la den på hodet til Kristin. “Jeg orker ikke mer av dette husmorlivet” stønnet Kristin.

"Så, så, det är snart över och då är vi förhoppningsvis tillbaka i vår egen tid där vi inte behöver hushållsarbeta hela dagarna. Om vi lyckas ta oss tillbaka tror jag tillochmed jag ska börja använda min diskmaskin, denna mardrömmen är snart över, jag lovar!” trøstet Moa.

Etter å ha holdt hodet kaldt en stund dro Moa Kristin opp av stolen,“ Nu måste vi göra oss klara, huvudvärk eller inte. För att lyckas charma Herr Blond i kväll är det nog säkrast att vi ser riktigt hot och förföriska ut.”

Jentene gjorde seg klare til å dra ut. Torvald forklarte dem veien til Johnsen’s. Det lå øverst på Grünerløkka, i arbeiderstrøket ned mot Akerselven. “Vær forsiktige nå jenter, dere er på dypt vann nå. HNF I høres ikke ut som noe dere ønsker å tulle med, og hvis denne Herr Blond oppdager dere er det ingen måte å vite hva som vil skje.” Advarte Torvald da jenten var på vei ut døra.

De tok trikken til Birkelunden og gikk i rettning av elven.  Johnsen’s lå i en sidegate av Seilduksgata.

De ble stående utenfor i mørket å vente en stund. De ville forsikre seg om at Herr Blond kom og de viste nøyaktig hvilke bil de skulle se etter.  Fem på syv dukket en velkjent bil opp og bak rattet satt Herr Blond. Jentene ventet til han hadde parkert og gått inn i lokalet før de gikk inn de også.

Har jentene laget nok husmorkraft nå?

Vil jentene lykkes med å stjele Herr Blond sine nøkkler?

Vil spenningen noen gang ta slutt?

Følg med i neste episode av ‘En riktig retro jul’

19 Desember

19. Desember

Da ting hadde roet seg ned og Seraphin hadde kommet over sjokket om HNF I, viste det seg at hun hadde brukt dagen til å bake litt igjen og de ble sittende å diskutere de siste dagers hendeleser nærmere over kaffe og kaker før de startet med forbredelsene til middag.

Litt over fire kom Torvald hjem fra arbeidet og de satte seg ned for å spise. Samtalen rundt middagsbordet dreide seg mest om jentenes store oppdagelse. Torvald ble like overasket som Seraphin hadde blitt. “Så nå er alt klart til at dere kan dra tilbake til deres egen tid?” spurte han da jentenes historie var over. “Nei, ikke helt. Vi må fremdelses få tak i nøkkelen til Herr Blond og så må vi på en eller annen måte klare å duplikere fingeravtrykkene hans.” Kristin la en liten demper på stemningen og Moa fulgte opp med enda et poeng “Ja, och även om vi har gjort en massa husmorskraft vid den tid vi har varit här,  finns det fortfarande en del kvar att göra innan vi kan gå tillbaka till vår egen tid "

“Vel, hvis det er det som er problemet så kan dere jo hjelpe meg med å lage litt mer. Hva med å lage litt gløgg å servere det etter middag?” Seraphin hadde løsningen klar og etter at jentene hadde tatt oppvasken begynte de å koke gløgg som de serverte i stuen.

Mens de satt der og snakket om løst og fast begynte Torvald å fortelle om den store ferieturen som han og Seraphin hadde hatt forgje sommer. De hadde dratt på biltur til Sverige og hadde hatt det helt fantastisk. “Så det är därför ni har alla dessa Dalahästar?” Moa pekte opp på en hylle der det sto tre fine hester på et fat. “Ja, er ikke de fine?” Han hentet dem ned fra hyllen så jentene kunne se dem bedre.

Mens jentene undersøkte hestene spurte Kristin “Du Torvald, har du noen gang hørt om et sted som heter ‘Johnsen’s’?”

“Ja, for en stund tilbake fortalte en klient av meg om det stedet. Etter det han beskrev så er det ikke et sted for anstendige unge damer som dere.”

“Åh, varför inte?” Moa ble nyskjerrig

“Vel på overflaten ser det ut som en helt vanlig kafe, men det er ikke det stedet er mest kjent for.”

“Hva er det da?” fulget Kristin opp.

 “I følge min klient så er det kjelleren på det stedet som er mest innbringende. Der er det visst en ulovelig casino –og jazz bar, med gambling og yrende liv utover de sene kvelder “

“Hur kan polisen inte vet om det?”
“Vel, de vet om det, men de er like hyppige brukere av stedet som en del andre. De foretrekker å holde stedet åpent og se igjennom fingrene på det hele.”

Så dette var altså det stedet jentene skulle finne igjen Herr Blond. Et ulovelig casino. Hvem skulle trodd at Oslo kunne huse  slik luguber aktivitet?

Jentene begynte å planlegge morgendagen. Her måtte det kvinnelig list til, det var sikkert. Og et casino med tilhørende jazzbar var ikke et dårlig utgangspunkt.

Hvordan er tilværelsen på et ulovelig casino i Oslo i 1957?

Kan jentene vise nok kvinnelig list til å kunne stjele Herr Blonds nøkkel?

Følg med i neste episode av ‘En riktig retro jul’

18. Desember

De ble stående i den store hallen, litt usikre på hvilken vei de hadde kommet fra. Alle koridorene så like ut. “Det er antageligvis flere utganger her uansett, så kanskje det ikke er så farlig hvilken vei vi tar. Vi vet jo at i allefall én ender et sted i Colosseum kino og én i Vigelandsparken’’ etter Kristins argumentasjon tok de en sjans og gikk ned en koridor på motsatt side av den som sjulte tidsmaskinen. Den ledet ned til et område som bar et tydelig administrativt preg. Her var kontorer og sekretærer og på den ene langveggen var det tre heiser. Folk strømmet inn og ut at heisene og til deres forbauselse dukket også deres mysterie-mann opp i en av dem. Han gikk bort til en mørkhåret herre i frakk som sto like ved jentene. De spisset ører, kanskje de kunne lære litt om hvem denne mannen var. De kunne høre mannen i frakk tiltale mysterie-mannen som Herr Blond og de diskuterte noe som kunne være en revolusjonerende oppdagelse. De brukte flere ord som jentene ikke forsto, det virket som kode ord for et eller annet. Tilslutt spurte mannen i frakk om Herr Blond skulle til ‘Johnsens’ på tirsdag og de kunne høre at de avtalte og møtes der ved syv tiden. Mysteriemannen, som de nå kjente som Herr Blond, gikk ut av det administrative området og jentene fulgte etter på avstand. Da Herr Blond kom ut i den store hallen gikk han opp den første koridoren på høyre side. Jentene ventet litt før de ogaå gjorde det samme. De de kom inn i koridoren kjente de seg igjen. Dette var riktig vei og de fulgte samme vei ut som de hadde kommet inn og gikk bort til Majorstua krysset. Der fikk de se en velkjent bil dukke opp rundt hjørnet og kjørte avsted nedover Bogstadveien.

Igjen tok de trikken ned til Vika. Nå var de mye lettere til sinns enn det de hadde vært kvelden før. Ting så ut til å ordne seg. De viste hvor tidsmaskinen var, de viste at den var inntakt og de viste hvem som kunne hjelpe dem med å komme seg inn i rommet der maskinen var. Det enesete de nå trengte var å stjele nøklene til Herr Blond og skaffe kopier av hans fingeravtrykk. De viste til og med hvor Herr Blond ville være tirsdag kveld. Bare de kunne finne ut hvor ‘Jonsens’ var, så skulle resten ordne seg. Det var jentene sikre på. Da de kom inn i leiligheten kom Seraphin løpende ut av kjøkkenet. ‘’Hvor har dere vært?’’ utbrøt hun da hun så jentene.  ”Kanske det är dags att berätta det? " Moa snudde seg mot Kristin. “Ja, hun kan like gjerne få vite det nå som vi har undersøkt det ordentlig” og Kristin og Moa begynte å fortelle om de siste dagene og det de hadde oppdaget. Da Seraphin hadde kommet over sjokket om HNF I og dets lokasjon, var hun mest opptatt av tidsmaskinen.

“Så maskinen er i orden?”

“Ja” bekreftet Moa

“Ingen tegn til nedsmelting?”

“Nei, den er akkuratt slik den var da vi forlot den” fulgte Kristin opp.

 

Seraphin var overveldet av  det jentene foralte. Etter de hadde gått over detajene en gang til sa Moa ''Du vet att detta innebär att vi kanske kan få oss tillbaka till vår egen tid. Du är välkommen att följ med oss." “Nei, det kan jeg desverre ikke. Hvordan skal jeg forlate min kjære Torvald? Han betyr alt for meg. Og selv om jeg var skeptisk til denne tiden da jeg først kom hit, så trives jeg så godt her at dette har blitt mitt nye hjem. Det er her jeg hører til.”

Jentene forsto og lot det være.

Vil ting gå i orden for jentene?

Får de tak i alt de trenger for å komme inn i Herr Blonds laboratorium?

Følg med i neste episode av ‘En riktig retro jul’