Heisen åpnet seg opp i 6. etasje og herr Blond og jentene gikk ut. Kristin og Moa fortsatte spillet sitt. De lo og tafset på Herr Blond.“Så vad rum ska vi till Herr Blond?” spurte Moa “Vi skal til 609, denne veien” Jens Blond førte ann. Jentene vekslet et raskt blikk før Moa omfavnet Blond. Hun kløp han på rompa for å sjekke om han hadde noe som kunne kjennes ut som en nøkkel i baklommen. Hun ristet på hodet bak ryggen på hans, så bare Kristin kunne se det. Der var ingen nøkkel. Hun forsatte å distrahere deres mann, og Kristin fikk mulighet til å smette hånden ned i jakkelommene hans.
Der var det heller ingen nøkkel, men hun kunne kjenne omrisset av noe som lå under jakken inn mot skjorten. Hun sendte Moa et blikk for å signalisere at hun trengte mer tid. Moa la hånden forran øynene til herr Blond, fniste litt og lente seg inn å kysset han på kinnet.
Herr Blond ble absolutt distrahert og fulgte ikke med på det Kristin drev med. Kristin derimot lot hånden fare inn under jakken på herr Blond, grep fast i det hun nettopp hadde kjent og dro det ut. Akkuratt som hun hadde mistenkt var det en pistol. Hun ladet den og sa “Leketiden er over, herr Blond. De blir med oss!”. Moa fjernet hånden sin fra øyne hans så han kunne se hva som var i ferd med å skje. Han ble først litt forfjamset “Hva? Hva vil dere med meg?”
Kristin holdt pistolen rettet direkte mot Blond “De har noe som tilhører oss og vi vil ha det tilbake”
“Hva da?” Herr Blond spilte dum
“Ikke gjør deg til, vi vet alt om ditt foretak på HNF I og det du har i laboratoriet ditt”
Jens så fra Kristin til Moa og tilbake på Kristin igjen.
“Hvordan kan dere vite det? Det er topp hemmelig, ingen vet det”
“Vi har övervakat dig och dina aktiviteter i flera dagar, och vi vet att det bara är du som kan hjälpa oss nu” forklarte Moa.
“Når jeg sier at ingen vet det, så mener jeg det. Jeg vet ikke en gang hva det er jeg har i laboratoriet mitt. Vi jobber fremdeles med å finne det ut”
“Vel, herr Blond, det trenger du ikke å bekymre deg for lenger. Vi vet hva det er, vi vet hva den gjør. Den er vår og vi vil ha den tilbake”
“Dere vet hva den grønne kulen er?”
“Ja, selvfølgelig vet vi det. Det er jo det vi står her og sier.” Kristin begynte å bli irritert, men nå gjalt det å ikke bli for trigger happy. De trengte herr Blond i live.
“Så hva gjør den?”
“Det är en tidsmaskin. Den har strandat oss här i denna förskräckliga tid där tjejer bara ska vara hemma och hålla på med hushållsarbete hela tiden. Vi är trötta på det och vi vill åka hem” Moa var nesten på gråten, men nå gjalt det å holde maska.
“En tidsmaskin sier du?” herr Blond så ikke så overasket ut som jentene hadde trodd “Jeg regnet med det var noe i den duren. For et fasinerende konsept. Ikke rart HNF ville ha den under oppsyn”
“Var är nyckeln till ditt labb?” Moa var lei av å kaste bort tiden på småsnakk
“Jeg har den i innerlommen på jakken min” Jens Blond klappet seg på motsatt side av der Kristin hadde lokalisert våpente. Han dro den frem og nølende overga han den til Moa.
“Fint. Nå blir du med oss” kommanderte Kristin videre.
Herr Blond gjorde, til jentenes forbauselse, ikke så mye motstand. De fulgte ham inn i heisen. Kristin presset pistolen inn i ryggen hans og Moa sa “när vi kommer ut i lobbyn, måste du låtsas som om ingenting är fel. Förstår du?” Herr Blond nikket og Kristin la til “Vi er to desperate jenter fra det 21. århundre som har vært tvungne til å gjøre husarbeid og leve som om vi var en del av denne ideotiske tiden alt for lenge. Så vi er ikke til å kødde med!”
De gikk igjennom lobbien, ut på gaten og inn i bilen til herr Blond uten at noen lot merke til noe spesielt.
“Før du kjører oss til Colosseum kino, skal vi en rask tur innom Vika.” Kommanderte Kristin
Og herr Blond gjorde som jentene ba om. Han stanset utenfor oppgangen til Seraphin og Torvald. Moa gikk ut av bilen, mens Kristin ble sittende med Pistolen rettet mot herr Blond.
Da Moa kom inn i leiligheten var Torvald og Seraphin i full gang med juletre pyntingen.
“Hvordan har det gått?” spurte de begge i kor da de så Moa komme løpende inn døren.
“Vi har hittat vad vi behöver, men vi måste gå nu, och det snabbt” Moa kastet etter pusten. Hun hadde løpt opp alle trappene så fort hun kunne. Hun sprang inn på kjøkkenet og hentet husmorkraft-o-meteret. Pilen som indikerte apparatets innhold sto nesten på max og hun håpet det holdt.
“Hva? Skal dere dra allerede?” Seraphin kom springene etter.
“Ja. Du är välkommen att följa med oss, men isåfall måste du komma nu”
“Jeg kan ikke det. Mitt liv er her, hos Torvald. Hvorfor kan ikke dere bli her dere også?”
“Nej, vi vill åka hem till vår egen tid. Efter den här månaden ser jag verkligen fram emot takeaway och städhjälp, det blir inget mer hushållsarbete på oss på väldigt länge, det är iallafall ett som är säkert”
“Men hvor er Kristin?” Torvald kom inn på kjøkkenet han også
“Hon väntar utanför, om ni vill säga hejdå måste ni följa med ner”
De gikk ut i gangen og Seraphin og Torvald tok på seg klærne og ble med ut.
De fikk sagt farvel til Kristin, og igjen ba Seraphin jentene om å bli igjen i 1957 “Dere må bare gi det litt tid så vil dere elske det dere også”
Kristin bekreftet det Moa hadde gitt utrykk for “Jeg tror ikke det. Denne tiden er ikke vår. Det er ikke her vi hører hjemme. Vi må leve et sted der damer er mer enn husstell og kakebaking”
Etter mange klemmer og ord om avskjed vinket de farvell til det elskverdige paret som hadde latt dem bo hos seg og hjulpet til med å lage husmorkraft.
Kristin rettet igjen pistolen inn i siden på herr Blond og sa “Før oss til HNF I”
Herr Blond gjorde som Kristin sa og kjørte opp til Majorstuen. Men isstedenfor å ta veien igjennom Vigelandsparken gikk de direkte inn på kinoen. Ned mot sal 3, der jentene hadde oppdaget Jens Blond første gang, der var det såvist en hemmelig dør. Blond slo inn en kode på et tallpanel som dukket opp på veggen og de gikk inn døren. Der var det en heis, som tok dem ned et par etasjer. Heisdøren gled opp og jentene kjente seg igjen.
De var i enden av koridoren der de hadde sett HNF I utføre sine eksprimenter.
“Varför använde du inte den här ingången förra gången vi såg dig? När du gick genom Vigelandsparken?” Undret Moa. “Denne inngangen er ikke alltid åpen og det kommer ann på hvilke del av HNF I man skal inn i. Dette er korteste vei til mitt laboratorie.” Svarte herr Blond og viste veien. Han åpnet en av dørene som jentene ikke hadde kunnet komme inn i og de gikk igjennom en ny gang. De krysset den og jens åpnet nok en dør. Der kom de inn i enda en koridor de hadde vært i før. Korridoren til som skjulte Dr. Hoppenheimers tidsmaskin. De dyttet Herr Blond forran seg med pistol i ryggen. Moa satte nøkkelen hans i låsen og vred om. “Plaser hånden din på platen så vi får åpnet døren sa Kristin strengt. Herr Blond gjorde litt motstand “bare så dere vet det, så har jeg sympati med deres situasjon, og forstår at dere ønsker å komme tilbake til deres egen tid, men dere må forstå at dette er en veldig interessant oppdagelse for hele HNF prosjektet” Kristin presset pistolen dypere inn i ryggen hans og sa “ta det med ro, HNF vil få tilbake sin maskin, men de må desverre vente noen år”. Det så ut til at herr Blond plutselig innså sammenhengen og han la hånden villig mot avtrykksleseren. Døren gikk til siden og jentene kunne gå inn.
De snudde seg mot koridoren på den andre siden av døren der herr Blond ble stående “Du är fri att gå nu, om du lovar att inte säga något om detta till en levande själ” sa Moa. Han smilte og sa “ta det med ro, deres hemmelighet er trygg hos meg. Hemmligheter er mitt yrke". De så at han snudde seg og gikk sin vei før døren gled igjen.
“Ahhh,” pustet Kristin lettet ut “nå er marerittet straks over og vi kan endelig dra hjem”
Bak dem hørte de med ett lyden av en pistol som ble ladd, før de hørte en velkjent kvinnestemme si
“Ikke så fort jenter. Dere blir her!”
De snudde seg og sto ansikt til ansikt med deres kjære vertinne, Seraphin.
Er det ingen ende på hindringene som våre heltinner må utsettes for?
Hva gjør Seraphin på HNF I?
Vil jentene klare å ta seg tilbake til sin egen tid?
Følg med i neste og siste episode av “En riktig retro jul”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar