Da den siste husmoren og barnevognen hadde trillet bort fra kinoen og ting begynte å roe seg ned, begynte jentene å inspisere kinoen igjen. De gikk inntil bygninge for å se om det var noe de ikke hadde fått med seg første gang. De tok av seg hanskene og følte med hånden over overflatene for å se om de kunne kjenne noen nedsenkninger eller uregelmessigheter som ikke skulle være der, men det var ingenting som tilsa at det skulle være en hemmelig dør på fasaden. Da de hadde hold på en stund sa Moa ‘’Ok, om det finns en dold ingång här någonstans så verkar det iaf inte som om den är på utsidan. Antingen måste den vara inomhus eller så är den någon helt annanstans på området. “
Kristin nikket og var enig ‘’Ja, vi får gå inn å ta en ny titt, men hvis vi ikke finner noe der må vi begynne å tenke på nye løsninger”. Igjen gikk de inn i foyeen på kinoen. Nå som alle damene og selgerne var gått var alt litt mer oversiktlig. De så seg rundt etter vakter som kunne komme til å kaste dem ut, men de kunne ikke se noen for øyeblikket og billettluken var stengt. De så seg rundt i lokalet og startet jakten på en inngang til HNF I. De gikk bort og banket på vegger for å skjekke etter hule rom, menigjen til ingen nytte. Dørene til kinosalene var låst så de kom desverre ikke inn der heller. Da de sto å klødde seg i hodet og var like ved å gi opp hele HNF I -teorien, hørte de en lyd bak dem. De snudde seg rundt, men det var ingenting å se. De gikk tilbake til arbeidet med å lete etter skjulte innganger. Da de hadde kommet innerst i koridoren som førte til kinosal 3 hørte de lyden igjen. De snudde seg raskt og så en mann i mørk dress stå midt på gulvet der det bare et øyeblikk tidligere hadde vært tomt for folk. Han så intenst på dem, før han snudde seg og masjerte målrettet mot utgangen. Jentene forsto med en gang at dette kunne være et spor og de fulgte stille etter. ‘”Jag tycker jag känner igjen honom’’ hvisket Moa mens de fulgte etter på god avstand. “ja, jeg tror også jeg har sett ham før” hvisket Kristin tilbake. Da de kom ut sto mannen helt stille midt på plassen foran kinoen. Det så ut til at han studerte klokka, for så å se opp på himmelen. Jentene ville ikke vekke unødvendig oppmerksomhet og vandret nonsjalante ut av kinobygget og lot som de var på vei i motsatt rettning. 
Da de var kommet litt på avstand snudde de seg og så at mannen fremdeles sto stille og vekselt mellom å se på klokka og opp på himmelen. Tilslutt så det ut som han hadde fått øye på det han lette etter og skrittet raskt videre i rettning av en flott Mercedes som sto parkert like ved. Han satte seg inn og kjørte avgårde. Jentene ble stående. Deres nye spor hadde nettopp forsvunnet med en bil og det var ingen måte for dem å følge etter.
‘’Jag vet att jag har sett honom tidigare, men jag kan omöjligt komma ihåg var’’ Moa var irritert over sin mangelfulle hukommelse. Kristin nikket, og trakk på skulderne “vi får gå tilbake til Seraphin sin leilighet. Hun kommer antageligvis snart tilbake og da er det kanskje best vi er der”.
Fra toppen av Majortuakrysset tok de trikken ned til Vika. Da de kom inn i leiligheten var de fremdeles alene, men de hadde så vidt fått hengt av seg kåpene før Seraphin kom inn inngangsdøren. “Hei, hei jenter” smilte hun til dem. “Har dere fått gjort noe spennende i dag da, kanskje fått laget litt husmorkraft?” Kristin åpnet munnen for å svare, men Moa kom henne i forkjøpet “Vi har lyssnat lite på radio och diskuterat hur vi ska kunna hitta tidsmaskinen igen”
“Og har dere kommet til noen løsning, da?” Seraphin løftet bæreposene med varer opp på armen og vandret inn mot kjøkkenet mens hun snakket. Jentene så fort på hverandre, før Kristin sa “Nei, vi har i grunn ikke det”. “Nei, nei, det er vel nesten like greit for nå har den sikkert smeltet ned alikevel, så det er vel knapt noe igjen å finne”. Denne kommentaren fikk jentene til å miste håpet. De så ned i gulvet med triste øyne. Kunne det være sant? Var det ikke noe håp for dem? Kristin begynte å regne på dagene de hadde vært i 1957. Det var nå litt over en uke. Tiden hadde gått så alt for fort, og selv om de hadde laget masse husmorkraft, så var det kanskje alt forgjeves. De kom til å være stuck i dette ‘Desperate Housewives helvete’ for all fremtid. I allefall inntil kvinnefrigjøringen kom til å komme på 70-tallet. Mens Kristin sto i egne tankter, strevde Moa med sine egne. Hvordan kunne de glemme bort tiden? De hadde jo nettopp kommet dit, var det ikke noe håp for dem? Måtte hun finne seg en mann som kunne forsørge henne, for så å vaske, rydde og lage mat til hun igjen kom tilbake til sin egen tid som en gammel dame? Dette var triste nyheter. Seraphin kom tilbake ut i gangen og så at jentene så molefonkne ut. “Ta det med ro, det ordner seg sikkert. Se på meg, jeg har vært her i flere år og er lykkelig. Jeg er godt gift med en mann som elsker meg og har det aldeles utmerket. Som de sier, tiden leger alle sår.” Da brast de begge ut i gråt. Dette var ikke det de trengte å høre.
Moa gikk inn på gjesteværelse og mens Kristin gikk og satte seg i stuen. De trengte begge litt alene-tid.
Moa satte seg på sengekanten og tørket tårer. Hun nektet å gi opp og ble fast bestemt på og iallefall prøve å finne maskinen. De var så nære, hun kunne føle det på seg. Hun trakk pusten dypt og så ned på nattbordet ved siden av sengen. Der, inne i folderen som de hadde funnet i maskinen, lå konvolutten med alle bildene og kryptisk informasjon. Hun brettet den utover på sengen og startet og gå igjennom det som lå der. Gamle avisutklipp, bilder av henne selv og Kristin både fra deres egen tid og fra 1957, bilder av personer hun ikke kjente og to bilder av en person som hun dro kjensel på.
Hun spratt opp av sengen, rasket sammen alle dokumentene og løp ut i stuen der Kristin satt og hørte på radio, dypt inne i sine egne tanker. “Jag har det!” Ropte hun da hun kom løpende inn “jag har hittat honom. Mannen från Colosseum kino”. Kristin så opp, et lys ble tent over hodet på henne og hun rev seg ut av sine dystre tanker. “Hvordan? Hvem? Hva har du funnet?” hun var så ivrig at hun ikke viste hvordan hun skulle formulere en setning.
Moa la bildene ut på stuebordet og begge studerte de det Moa hadde oppdaget. “Där är han, mannen från Kinoen” Moa pekte på to av bildene.
Det ene bildet var et portrett-bilde av en ung mann som så akkurat ut som mannen på kinoen. Det andre bildet viste samme mannen, men på et ukjent laboratorium. “Detta är iaf klara bevis på att han är en del av det här mysteriet, och att vi är på rätt spår. Den som har skickat oss mappen måste ha vetat att vi skulle behöva det här.” Moa var høy på andrenelin og var omtrent klar til å løpe hele veien til Colosseum kino.
Hvem er mannen på bildene?
Kan mannen på bildene hjelpe jentene med å komme seg tilbake til sin egen tid?
Og er det noe vits i å forsøke, hvis maskinen allerede har smeltet ned?
Følg med i neste episode av “En riktig retro jul”
