Jentene var ikke ukjent med HNF interiør. Ettersom de hadde jobbet på HNF IX i flere år så ble de ikke videre forbauset over det som møtte dem ved første øyekast. Men det så ikke ut til å tilhøre den tiden de var i. "Hvordan kan dette være 1957" undret Kristin. "jag vet inte, men HNF I är verkligen före sin tid"
Foran dem var en lang koridor dekket med metalplater som ledet inn til nok en dør. Det var en tallskive på høyre side av denne døren også og jentene prøvde samme kode som på første dør. Det fungerte og de gikk videre innover. Der kom de inn i en enorm hall med et kryss av koridorer. Det var tydelig at HNF I var større enn de var vandt med for krysset besto av syv forskjellige enorme koridorer som ledet i hver sin rettning. Ingen av koridorene var merket noe som kunne tilsi hva de skjulte. Menn i hvite lab-frakket vandret forbi dem, de kastet dem et kjapt blikk, men siden de først var innenfor så antok de at de tilhørte der. ‘’Hvilken vei skal vi ta?’’ spurte Kristin, hun så seg rundt og viste ikke opp eller ned på dette stedet. “Ingen aning, men vi kan ju prova den här vägen och se var vi hamnar” Moa pekte til en koridor til venstre. Hun hadde sett en koridor som så ut til å tiltrekke en stor mengde menn i lab-frakker og regnet med at det var en av de mest interessante stedene å gå. Hun regnet også med at hvis Den norske stat trodde at deres tidsmaskin var fra en annen planet var det det mest interessantet funnet som var der inne. Jentene gikk ned koridoren som Moa hadde anbefalt. Koridoren var rett og lang. Det var dører for hver tiende meter som måtte lede inn til laboratorier. De forsøkte å åpne dem, men de var alle låst. På siden av hver dør var et nøkkelmønster de ikke kjente igjen og en plasma-skive som klart indikerte at her måtte det fingeravtrykk til for å komme inn. Igjen ble jentene forbauset over hvor langt frem i teknologien HNF I var, dette var like hard sikkerhet som det de var vandt til fra sitt eget HNF IX.
Etter de hadde vandret en stund begynte de å lure på om koridoren noen gang ville ende, men så så de vinduene som var i enden. Der koridoren sluttet var det en dør på hver side. Her var det ikke nødvendig å ha nøkler for å se hva som skjedde. Dette var et slags observasjons-område, der forsøk ble eksprimitert bak glasset og de som var i korodoren kunne se inn.
Jentene ble stående å se på de merkelig forsøkene som ble gjort på den andre siden. De forso ikke så mye av dem, men de forsto at dette var ikke stedet de lette etter. “Det här ser verkligen inte bra ut” Moa ble litt redd etter det hun så bak vinduet “dem här rummen får mig att tänka på Frankensteins monster” HNF I viste seg fra skumle sider. Ikke rart at dette var det mest hellige av alle HNF’er og at kun de med høyest sikkerhets klarering fikk lov til å overse hva som foregikk her.
De hadde kommet til enden av koridoren og ikke sett et snutt av sin tidsmaskin. Den kunne gjemme seg bak alle dørene de ikke kunne se inn til, men den kunne også være i en helt annen koridor. Ettersom det ikke var mulig for dem å dirke opp dørene de hadde pasert, bestemte de seg for å gå tilbake til hoved rommmet å prøve en annen vei.
De ble stånde i den store hallen å undre over hvor de skulle gå. Etter en stund så de en mann de dro kjensel på. Mannen i Mercedes gikk inn i ankomsthallen og ble stående å diskutere med en eldre mann i lab–frakk før han strente i vei ned en koridor til høyre. “Vi följer efter honom, har vi tur leder han oss till maskinen” sa Moa. Jentene gikk etter på avstand slik at han ikke skulle føle seg forfulgt. De vandret i ca. 10 minutter og etterhvert tok interiøret en fremmed form, og begynte å se virkelig høyteknologisk ut. Tilslutt kom mannen frem til enden av koridoren. Her ventet et serie med sikkerhetsprotokoller. Han dro frem en adgangsnøkkel av lommen og satte den vertikalt ned i en boks på siden av en dør, etterpå plaserte han hånden på en skive før døren i enden av koridoren gled tilside og mannen gikk inn. Før den lukket seg fikk jentene et glimt av hva som sjulte seg på den andre siden. De skimtet et stort, hvitt rom med et observasjonsdekk og et platå. På nedsiden av platået så en mann ut til å jobbe med en stor grønn kule.
Da døren smalt igjen sa Kristin ‘’Den kulen har jeg sett før”. "Ja, men hur ska vi klara av att komma in? Vi måste ju få tag i både nyckeln och rätt fingeravtryck " Moa ble irritert over å være så nære og alikevel ikke kunne gå helt inn. “Nå vet vi i allefall hvor maskinen er og hvordan vi kommer inn. Vi får finne ut detaljene senere.” Kristin snudde seg og begynte å gå tilbake den veien de hadde kommet og Moa fulgte etter. Da de hadde gått en stund sa Moa "Maskinen har ju i alla fall inte smält ner och det verkar ju inte som om det är någon risk för att den ska göra det heller" Kristin hadde også tenkt på dette “ja, Dr. Hoppenheimer må ha modifisert maskinen etter at den har vist seg å ha den feilen”
Hvordan skal jentene få tak i nøkkler og fingeravtrykk?
Følg med i neste episode av “En riktig retro jul”
