'Vad är det här för kläder, hur ser vi ut?'' gispet Moa
Like forbauset kom det fra Kristin ''jeg har ingen anelse, men jeg tror min bestemor hadde liknende kjole da hun var ung.''
Tøyet til de to jentene var på mystisk vis forvandlet til kjoler som sluttet like nedenfor kneet, var innsvinget i livet og med vide skjørt og tilhørende cardigan.
Etter den første overaskelsen i klesveien kom sjokk nummer to. De var midt ute i skogen. Borte var Dr. Hoppenheimers laboratorium, rundt dem var det snødekkede trær og skinnende sol. De våget seg sakte ut av kulen å begynnte å studere omverdenen som møtte dem.
''Skämtar du, eller? Vi har inte bara bytt kläder, vi är f*%# djupt inne i skogen också och det är ju skitkallt här'' Moa var tydeligvis både irritert og overasket. Selv om solen skinte var det en kald opplevelse de hadde havnet i.
Med ett kom en knitrende lyd fra en sort boks på utsiden av kulen.
Det spraket og knitret før en ball av lyst skjøt ut av den grønne kulen, fôr bortover og stanset i luften, svevende et par meter over kulen og jentene. Ballen vokste og begynte å skifte form. Den follet seg ut og begynte å se mer og mer mennesklig ut. Tilslutt var den blitt en velkjent figur.
''Dr. Hoppenheimer!'' utbrøt Kristin, overlykkelig for å se et menneske som kunne gi dem en forklaring.
''Kan dere høre meg?'' munnen til skikkelsen beveget seg, men lyden kom fra den sorte boksen.
''Ja, det kan vi, hva er det som skjer?'' ropte jentene fortvilet
''Vel, det må dere forklare for meg, hvordan ser det ut der dere er?''
''Vi er midt ute i skogen, og ikke er vi kledd for det heller. Av en eller annen grunn har vi fått kostymelageret til Grease kledd på oss''. Kristin var tydelig irritert.
''Hmmm, det var det jeg fryktet'' Dr. Hoppenheimer så ut til å gruble nøye over saken. '' I mangel på drivstoff har min morphiske tidsmaskin gått til nærmeste tid der drivstoff kan hentes. I stedenfor å gå fremover i tid, slik den egentlig er designet for, har den søkt tilflukt i det siste tiåret der drivstoffet sist ble observert i renest mulig form''
''En tidsmaskin? Det är inte möjigt. Eller, är det? Så vart är vi nu då?!''
''Vel Moa, jeg har jobbet med dette i årevis. Det har vært mitt livs prosjekt. Men kun den reneste kraft av alle kan drive den og slikt er ikke så lett å komme over i 2011. Og ikke i fremtiden heller for den saks skyld. Etter mine beregninger har dere havnet i året 1957''
''Du skämtar nu, eller hur? Om vi har rest tillbaka i tiden genom den här tidsmaskinen, hur kan du då också vara här?''
''Jeg er ikke der, det dere ser er et hologram, jeg er trygg på mitt laboratorium og snakker til dere gjennom subatomisk-partillel-overføring. Maskinen kan sende små signaler som lyd og bilde igjennom tiden, men den har ikke nok drivstoff til å sende dere tilbake.''
''Så hva slags drivstoff er det vi må hente her for å komme oss tilbake til vår egen tid?''
''Ah, endelig et godt spørsmål, Kristin. Maskinen går som jeg har sagt på det reneste av drivstoff, noe som det er lite av i 2011, men finnes i menger i 1957. Jeg snakker selvfølgelig om husmorkraften. Den kraften som kommer av kvinner som steller hjemme, lager mat, baker og gjør sine plikter i hjemmet. Den ble sist observert i full kraft på 50-tallet og dabbet av mer og mer med tiden. Men aldri var den sterkere enn i adventstiden i 1950 årene.''Kristin og Moa så forferdet på hverandre. Begge tenkte de det samme, men det var Kristin som sa det først. ''For en toskete, usmakelig og mannsjovenistisk maskin! Hvordan i all verden skal vi to, små-feminister som vi er, kunne skaffe husmorkraft? Vi kan hverken lage mat eller stelle hjemme? Ikke vil vi det heller bare så det er sagt''
''Frykt ikke, det er ikke så vanskelig som dere tror. Dere er heldige som har kommet dit i desember. Da er det mye som skal forbredes og lages. Hvis dere klarer å skaffe alle ingredienser til en god julefeiring på ekte husmorvis vil dere ha kommet langt.''
Dette så ikke ut til å gjøre ting bedre for jentene. De så fremdeles ut som spørsmålstegn og viste ikke om de skulle le eller gråte.
''Jeg tolker stillheten dit hen at dere fremdeles ikke er overbevist? ta det med ro, det er flere her som kan hjelpe dere å finne tilbake til deres indre husmødre. Min familie hadde en leilighet på Vika på denne tiden som de ikke brukte. Den står tom nå og dere er velkomne til å bruke den. Der er det også litt penger som dere kan ha til mat og klær'' Dr. Hoppenheimer gav jentene adressen til familiens leilighet.
''Men hvordan kommer vi oss dit, vi er langt inne i skogen og gudene vet hvor'' Kristin var fremdeles skeptisk til det hele.
''Dere er ikke så langt unna som dere tror. Dere har kun forflyttet dere i tid, men er fremdeles på samme sted. HNF IX er ikke bygget enda. Derfor er dere omgitt av skog der det for dere før var en bygning. Med andre ord dere er fremdeles i Nordmarka''
Det spraket igjen i den sorte boksen på kulen og med ett forsvant hologrammet av Dr. Hoppenheimer og jentene var forlatt til seg selv.
''Så, vad gör vi nu?'' Moa så over på Kristin
''Vi får vel finne veien ut av skogen og ned til Oslo.
Og så la de to stakkars, malplaserte pikene i vei ned mot Oslo på jakt etter husmorkraft.
Vil jentene fra 2011 noen gang kunne skaffe nok husmorkraft?
Hvordan skal jentene komme seg til Oslo
Og ikke minst, hvordan kan de løpe igjennom tung snø, tynnkledde og uten ordentlige vintersko?
Følg med i neste episode av julekalenderen ''En riktig retro jul...''
