Jentene sto opp tidlig neste morgen ettersom de gjerne ville tidlig ut i skogen for å se til tidsmaskinen. Etter frokost kledde de på seg, og igjen fikk de låne bilen for å kommer raskere til grensen av skogen. Moa var rastløs og spent på kjøreturen opp ‘’hoppas att maskinen är kvar, annars har vi ett stort problem’’. ’’Ja, for hvordan skal vi da komme hjem?’’ samtykket Kristin.
Da de hadde kommet til grensen av skogen parkerte de bilen og vandret innover til de fant stedet der de hadde landet første dagen. Da de kom frem ble de stående skrekkslagne å måpe. Foran dem var det ikke annet enn skog og snø. Ikke en eneste rest av maskinen var igjen. ‘Oh shit, vär har den tagit vägen’’ kom det fra Moa da de hadde finkjemmet området uten hell. ‘’Noen må ha flyttet den. Hvis den hadde smeltet ned så ville det vært noen rester igjen av den slik Seraphin fortalte. Det er helt tydelig at noen har vært her å fjernet den’’ Kristin så rundt på alle de ukjente fotsporene i snøen.
De fortsatte og lete rundt i området etter en indikasjon på hva som hadde skjedd, men ingenting var å finne. Etter en stund ga de opp. Kristin satte seg oppgitt ned i snøen og så opp på Moa ‘’Jeg tror vi bør dra tilbake til byen og diskutere dette videre med Seraphin. Dets lenger vi oppholder oss her jo større fare er det for at vi blir oppdaget.’’ Moa var enig og sammen gikk de tilbake til bilen.
Da de kom inn i leiligheten var Seraphin i gang med klesvasken. Her var det tydeligvis ingen mangel på kilder for husmorkraft. Hun hadde holdt på hele formiddagen og var kommet halveis ned i den store haugen med tøy. Jentene forklarte hva som hadde skjedd. ‘’Dere har nok rett i at den ikke har smeltet ned. Da ville det vært rester av maskinen der den har stått‘’ konstanterte Seraphin. ‘’ Jeg vet ikke hva som kan ha skjedd, men det finner dere sikkert ut av. I mens kan dere glede dere til i kveld. Jeg og Torvald skal ut på byen og danse litt. Dere er hjertelig velkomne til å bli med. ‘’ Seraphin hadde tydeligvis andre planer for kvelden enn å lete etter tidsmaskinen. Jentene ble enige om at siden de ikke viste hvor de skulle begynne å lete så kunne de like gjerne bli med.
Da Torvald kom hjem fra jobb sto middagen klar. For å skaffe litt husmorkraft hadde jentene vært med å stelle i stand. I dag var det kjøttkaker i brun saus med kokte poteter til. ”Finns det inte något hopp om att vi en dag skall göra sushi?” Spøkte Moa. ‘’Ja, det hadde tatt seg ut, undrer hva min kjære Torvald hadde sagt til det’’ lo Seraphin tilbake.
Etter middagen startet de forberedelsene til kveldens festligheter. Mens jentene serverte kaffe og kaker, satte Torvald på gramofonen.
Jentene skulle lære å danse på ekte 50-talls vis før de skulle på byen. Torvald hadde en stor kolleksjon med flott musikk, og flere kassikere som jentene kjente til. Seraphin og Torvald instruerte jentene i swing og snart var de blitt nok så flinke til å danse.
Da de kom ut viste de seg at selv om det var langt færre utesteder i Oslo i 1957 og menn kledde seg lagt bedre når de skulle ut på byen, var det mye som var det samme som i deres egen tid.
Inne på serveringstedet var det fult av folk som alle så ut til å ha en fantastisk aften. Folk lo og danset, menn i dress flørtet med unge damer og bartenderen så ut til å ha nok å gjøre. Jentene kastet seg ut på dansegulvet for å vise frem det de hadde lært. De hadde det så gøy at de glemte alt om den forsvunnende tidsmaskinen for en liten stund.
Hvor har det blitt av den morphiske tidsmaskinen?
Vil de klare å finne den igjen?
Følg med i neste episode av ‘’En riktig retro jul’’
