‘’Wow’’ utbrøt jentene i kor. Leiligheten som møtte dem var en flott Oslo bygårdsleilighet fra slutten av 1800-tallet, men innredet og dekorert etter tidens mote.
’’ Vi har kommit till loppis-himlen!’’ gispet Moa.
’’Ja, så flaks at vi er slike loppis-junkies. For kun en ekte retor-elsker kan verdsette dette’’
Jentene hadde kommet inn i en lang gang. Etter å ha blitt stående å beundre interøret en stund vandret de videre innover til de kunne titte inn døren til neste rom. Det viste seg å være et lite kjøkken. Der fikk jentene den virkelige overaskelsen . Ved kjøkkenbordet satt en mann og en dame kledd i tidens klær og nøt en kopp kaffe og var tydelig forelsket. De to var så dype av beundrelse for hverandre at de først ikke lot merke til våre heltinners entrè.
Moa banket forsiktig på dørkarmen og kremtet.
Med ett ble paret oppmerksom på dem. Begge skvatt de til og mannen fôr opp av setet, klar til å kaste dem rett ut av leiligheten. Damen ble stående forferdet i bakgrunnen, stiv av skrekk.
‘’Hvem er dere og hvordan i all verden kom dere inn hit?’’ ropte mannen i sinne.
Jentene så på hverandre. Hvordan kunne de forklare sitt plutselige nærver i dette parets leilighet uten å røpe hele den utrolige historien om tidsreiser, HNF IX, Dr. Hoppenheimer og husmorkraft som drivstoff?
‘’Eh, hei, Jeg er Kristin Halvorsen og dette er Moa Tyborn’’ Kristin gestikulerte mot Moa og håpet mannen ville roe seg ned ved og i det minste vite hvem inntrengerne var.
‘’Så hva gjør De i vår leilighet’’ mannen var ikke helt overbevist om at dette var folk til å stole på.
"Vi är nya här i Oslo och en vän berättade att denna lägenhet var tom och att vi var välkomna att stanna här när vi var i stan'' forklarte Moa videre.
‘’Jaha. En venn. Og hvem var så dette elskverdige menneske som låner ut vår leilighet?’’
Før jentene kunne svare kom det fra damen som hadde betraktet jentene fra kjøkkenbordet ‘’Kristin? Moa? Er det virkelig dere?’’
Mannen snudde seg mot sin kjære ‘’kjenner du disse unge damene?’’
‘’Ja, absolutt’’ Hun hadde reist seg opp fra bordet og tok et par steg mot jentene. ‘’ Det er meg, Saraphin, vi er gamle kolegaer, kjenner dere meg ikke igjen?’’
Moa og Kristin studerte damen nøye, så gikk det opp for dem. Dette var så vist en gammel kolega, en de ikke hadde sett eller hørt fra på flere år. Kristin var den første som kjente henne igjen ‘’Seraphin, hva gør du her?’’
‘’Åh, det er litt av en historie’’ Seraphin så oppgitt ut. ‘’Det hele begynte for fem år siden. Jeg jobbet som Dr. Hoppenheimers assistent på NHF IX. Jeg kom rett ut av universitetet og var så glad for å få en slik fantastik jobb. Ikke viste jeg hva den egentlige hensikten med min ansettelse var. Dr. Hoppenheimer hadde nettopp fått avslag på sin søknaden om utvidelse av hans forskningsprosjekt for andre gang. Etter at han i flere år hadde forsøkt å lage en rift i tidsrommet hadde han endelig klart å lage en maskin som kunne forlytte seg relativt ubemerket i tiden. Ledelsen av HNF IX ville ikke la han teste den ut siden den var drevet på et slikt utradisjonelt og utilregnelig drivstoff. Det var heller ingen sikker måte å vite hvor og når man endte opp, eller om personer kom frem likt sammensatt som da de dro. Tidsreiser er som dere vet ikke det mest beregnelige i universet. Dr. Hoppenheimer tok saken i egne hender. Uten samtykke fra ledelsen fortsatte han med byggingen. Da jeg ble ansatt var det for å hjelpe ham med å skaffe husmorkraft. Jeg vasket, laget mat og støk klær for harde livet, mens jeg også fikk lov til å overse Doktorens forskning. For meg forklarte han at han ønsket å reise inn i år 2093. Etter hans beregninger vil det da være utviklet gode nok medisiner for hans kroniske sykdom. En kveld jeg satt og strøk skjorter på hans kontror kom han til meg. Han forklarte at han hadde gjort et gjennombrudd i laboratoriet, at maskinen nå var klar og at det var laget nok drivstoff . Han ville at jeg skulle reise i tiden og hente en resept for han. Jeg var nølende til forslaget. Jeg ville nødig bruke en maskin som ikke var testet ordentlig og som ledelsen hadde funnet for usikker til å bruke. Vi begynte å krangle, han var ikke til å resonere med. Tilslutt ble han voldelig, tok tak i meg og kastet meg inn i maskinen.
Han skrudde den på og jeg ble sendt igjennom tiden mot min vilje. Da jeg kom ut var jeg kledd i klær fra 50-tallet og var midt ute i skogen.’’
‘’Ja, vi vet hvordan det er’’ jentene nikket forstående.
Seraphin forsatte sin historie ‘’Dr. Hoppenheimer kom til meg som et hologram og fortalte meg at jeg måtte skaffe mer husmorkraft. Men etter at jeg hadde jobbet og slitt for å skaffe det, var maskinine gått i oppløsning da jeg kom tilbake for å fylle på. Siden den gang har jeg bodd her, strandet i tiden uten en mulighet for å komme tilbake.
‘’Åh, kära nån, hur har du lyckats klara dig här så länge?’’ Moa følte stor sympati for sin kolega.
‘’Åh, det første året var vanskelig. Det var mye jeg måtte vende meg til. Ingen mobiltelefon, internett eller TV, for ikke å snakke om et helt annet kvinnesyn. Men etter en stund ble det bedre. Jeg innfant meg med min nye situasjon og ble mer og mer en del av tiden. For to år siden møtte jeg Torvald. Han er slik en hensynsfull og god mann. Vi giftet oss for 8 måneder siden og har bodd her lykkelige siden det’’ Seraphin strakte sin arm bort mot sin kjære. ‘’ Han vet alt om mitt opphav og situasjon og er full av forståelse’’
Historien forbløffet jentene. Dette var ikke gode nyheter.
Vil Moa og Kristin også være strandet i fortiden for alltid?
Hva er Dr. Hoppenheimers hensikter?
Og hvor ble det av Seraphin sitt forklè i bilde nummer 2?
Følg med i neste episode av ''En riktig retro jul...''
