De ble stående i den store hallen, litt usikre på hvilken vei de hadde kommet fra. Alle koridorene så like ut. “Det er antageligvis flere utganger her uansett, så kanskje det ikke er så farlig hvilken vei vi tar. Vi vet jo at i allefall én ender et sted i Colosseum kino og én i Vigelandsparken’’ etter Kristins argumentasjon tok de en sjans og gikk ned en koridor på motsatt side av den som sjulte tidsmaskinen. Den ledet ned til et område som bar et tydelig administrativt preg. Her var kontorer og sekretærer og på den ene langveggen var det tre heiser. Folk strømmet inn og ut at heisene og til deres forbauselse dukket også deres mysterie-mann opp i en av dem. Han gikk bort til en mørkhåret herre i frakk som sto like ved jentene. De spisset ører, kanskje de kunne lære litt om hvem denne mannen var. De kunne høre mannen i frakk tiltale mysterie-mannen som Herr Blond og de diskuterte noe som kunne være en revolusjonerende oppdagelse. De brukte flere ord som jentene ikke forsto, det virket som kode ord for et eller annet. Tilslutt spurte mannen i frakk om Herr Blond skulle til ‘Johnsens’ på tirsdag og de kunne høre at de avtalte og møtes der ved syv tiden. Mysteriemannen, som de nå kjente som Herr Blond, gikk ut av det administrative området og jentene fulgte etter på avstand. Da Herr Blond kom ut i den store hallen gikk han opp den første koridoren på høyre side. Jentene ventet litt før de ogaå gjorde det samme. De de kom inn i koridoren kjente de seg igjen. Dette var riktig vei og de fulgte samme vei ut som de hadde kommet inn og gikk bort til Majorstua krysset. Der fikk de se en velkjent bil dukke opp rundt hjørnet og kjørte avsted nedover Bogstadveien.
Igjen tok de trikken ned til Vika. Nå var de mye lettere til sinns enn det de hadde vært kvelden før. Ting så ut til å ordne seg. De viste hvor tidsmaskinen var, de viste at den var inntakt og de viste hvem som kunne hjelpe dem med å komme seg inn i rommet der maskinen var. Det enesete de nå trengte var å stjele nøklene til Herr Blond og skaffe kopier av hans fingeravtrykk. De viste til og med hvor Herr Blond ville være tirsdag kveld. Bare de kunne finne ut hvor ‘Jonsens’ var, så skulle resten ordne seg. Det var jentene sikre på. Da de kom inn i leiligheten kom Seraphin løpende ut av kjøkkenet. ‘’Hvor har dere vært?’’ utbrøt hun da hun så jentene. ”Kanske det är dags att berätta det? " Moa snudde seg mot Kristin. “Ja, hun kan like gjerne få vite det nå som vi har undersøkt det ordentlig” og Kristin og Moa begynte å fortelle om de siste dagene og det de hadde oppdaget. Da Seraphin hadde kommet over sjokket om HNF I og dets lokasjon, var hun mest opptatt av tidsmaskinen.
“Så maskinen er i orden?”
“Ja” bekreftet Moa
“Ingen tegn til nedsmelting?”
“Nei, den er akkuratt slik den var da vi forlot den” fulgte Kristin opp.
Seraphin var overveldet av det jentene foralte. Etter de hadde gått over detajene en gang til sa Moa ''Du vet att detta innebär att vi kanske kan få oss tillbaka till vår egen tid. Du är välkommen att följ med oss." “Nei, det kan jeg desverre ikke. Hvordan skal jeg forlate min kjære Torvald? Han betyr alt for meg. Og selv om jeg var skeptisk til denne tiden da jeg først kom hit, så trives jeg så godt her at dette har blitt mitt nye hjem. Det er her jeg hører til.”
Jentene forsto og lot det være.
Vil ting gå i orden for jentene?
Får de tak i alt de trenger for å komme inn i Herr Blonds laboratorium?
Følg med i neste episode av ‘En riktig retro jul’
