Mens de satt og undret over hvem mannen på bildene var og hvordan de skulle finne ham igjen kom Seraphin inn i stuen med et brett med kaffe og kaker. “Jeg tenkte dette ville muntre dere opp litt”. Hun plaserte brettet på bordet foran dem og lot da merke til bildene som lå strødd utover bordet samt jentenes nyfunnende munterhet .“Jeg ser dere ikke trenger kaker for å muntre dere opp, har dere oppdaget noe nytt?” Jentene så opp fra deres intense studier av bildene, “ja, vi tror denne mannen har noe med den forsvunnende tidsmaskinen vår å gjøre”. Kristin holdt opp portrettbildet og viste det til Seraphin. “Du vet vel ikke tilfeldigvis hvem det er?“ Deres vertinne så på bildet, men ristet på hodet “Nei, desverre. Har aldri sett ham før”. Torvald kommer snart hjem så det er ikke så lenge til middag. Ikke spis for mye kaker slik at dere ikke orker annen mat” Seraphin gikk tilbake til sitt kjære kjøkken og lot jentene være igjen i stuen. “Hur gamla tror hon att vi är? Hon beter sig ju som om vi skulle vara småbarn” Moa ristet oppgitt på hodet.
Etter en halv time kom Torvald tilbake fra arbeidet og middagen ble servert. Etterpå måtte jentene ta oppvasken. Ikke all husmorkraft er like artig å lage og jentene måtte skrubbe gryter og talerkner for hånd siden det ikke var noen oppvaskmaskin.
Mens de sto og plasket med hendene i vann og såpe diskuterte de videre fremdrift. “Om det nu är så att vår mystiska man jobbar på HNF1, så borde vi ju kunna hitta en ingång om vi följer efter honom” konstanterte Moa mens hun var midt i en spesielt hard skrubbing av en jerngryte. Kristin, som hadde fått jobben som håndklè ansvarlig, var enig med Moa sitt resonement. “Ja, jeg tror vår beste sjanse er å dra tilbake til Colosseum i morgen tidlig.”
Dagen etter klarte jentene bragden å stå opp før både Seraphin og Torvald. De ville være utenfor Colosseum Kino så tidlig som mulig ettersom de ikke viste når mysterie-mannen ville dukke opp. De listet seg ut i gangen og kledde på seg. Moa skrev en lapp til Seraphin og Torvald om at de hadde dratt ut en tur, slik at de ikke skulle bli bekymret.
De tok trikken opp til Majorstua, gikk veien bort til Colosseum kino og stilte seg på et gatehjørne i mørket for å vente. Det var kaldt og snøen lavet ned. Jentene hadde kledd seg varmt, men de hutret og frøs etterhvert som tiden gikk. Det hadde begynt å lysne innen de så tegn til mennesker på plassen foran kinoen. Da klokken dro mot ni dukket en flott 57 Mercedes 300SL, lik den de hadde sett mysterie-mannen dra avgårde med dagen i forveien, opp forran plassen. Den svinget inntil fortauet på motsatt side av kinoen i forhold til der jentene sto. Mannen gikk ut av bilen, skrittet bort til sideveggen av bygningen og banket på en av stenene. Han så ut til å hente noe ut av stenen før han snudde seg rundt og begynte å spasere vekk fra Colosseum i retning Frognerparken. Jentene gjore det samme som mannen hadde gjort like før. De gikk bort til stedet han hadde stått og på grunn av sporene i snøen, både på bakken og på veggen, kunne de se hvor han hadde banket. Kristin imiterte bankingen som de hadde sett, og ut mellom to av stenene kom en liten lapp med en tallkode på. “Denne trenger vi helt sikkert til noe” sa Kristin og puttet lappen i lommen. Moa hadde holdt øye med mannen mens Kristin hentet lappen og hadde ikke mistet ham av synet. De fulgte etter på god avstand, nå var det viktig at han ikke forsvant fra dem igjen. Hele tiden undret de på hvorfor mannen gikk lengere og lengere vekk fra Kinoen. Da det viste seg at han gikk inn i Vigelandsparken og fortsatte og vandre over broen på vei mot Monolitten, begynte Moa og bli bekymret. “Tror du verkligen att han kommer leda oss till HNF I?”
Kristin hadde også begynt å bli urolig, men av en litt annen årsak “vi får da inderlig håpe det, men dette uroer meg litt. Hvis det er en inngang her så betyr det at HNF 1 må være helt enormt og at det dekker hele dette området og helt bort til Colosseum kino.”
Et stykke foran dem fortsatte mannen målbevist bortover mot den store fontenen. Der gikk han opp sidetrappene og før han pluteselig forsvant ut av synet for jentene. De løp bort til der de hadde sett ham sist. Her måtte det altså være en hemmelig inngang.
De begynte å undersøke området. De gikk helt opp til monolitten, gikk rundt den flere ganger, studerte statuene som var der, men kunne ikke se noe tegn til en hemmelig inngang. Kristin hadde hatt flere guidede turer i parken oppigjennom sin skolegang og begge hadde tilbrakt mang en sommerdag der. Hvis det var en hemmelig inngang der måtte den altså være godt skjult for at ingen skulle ha oppdaget den før. ‘’Det här känns väldigt konstigt och inte minst mystiskt, han kan jo inte bara ha försvunnit ut i intet” Moa dyttet til et par statuer for å se om det var mulig at noen av dem skjulte en inngang.
Men ingen beveget seg. Kristin gikk rundt og rundt de forskjellige statuene før hun gikk ned fra Monolitt-platået til platået under “Inngangen er enten så skjult at den er umulig å finne, eller så er den så åpenlys at ingen ville tro det. Slik som Colosseum kino.” Ropte hun opp til Moa. Hun hadde fått en ide, men det kunne virkelig ikke være så enkelt, kunne det? Moa kom ned til der Kristin sto. De gikk litt til siden og sto på det mellomste platået, mellom hoved trappen og sidetrappen på høyre side. “Det er flere dører i dette området, og alle er de nydelig dekorert. De store portene er svært kjente, men noen er mindre kjent og blir aldri åpnet.” Kristin pekte på porten rett forran dem. Den så ut til å lede inn til kjernen av platået. “Är inte det bara ett förråd med trädgårdsredskap?” spurte Moa . “ Det er det jeg alltid har blitt fortalt også. Men har noen egentlig sjekket det ut? Jeg har aldri vært borti noen som faktisk har undersøkt det ordentlig”
De ristet på porten foran dem, men den var låst. På venstre side var en liknende port, og de prøvde den også uten hell. “Vi kan ju alltid testa att dyrka upp låset” foreslo Moa og dro frem en hårnål. Hun begynte å lirke i låsen og tilslutt gikk porten opp til rommet innenfor. Rommet innenfor så absolutt ut til å være en bod for gartnere. Det var spader, hagesakser og vanningsutsyr. De gikk inn i det rommet for å undersøke og oppdaget en dør på den ene kortveggen. På siden av døren var et panel med tall. “Wow, det här var ju väldigt högteknologiskt för att vara i 1957.” kommenterte Moa. Kristin tok lappen med tall opp av lommen og slo inn koden. Døren åpnet seg og jentene gikk inn.
Hva venter jentene på innsiden av døren?
Har de endelig funnet inngangen til HNF I?
Var kunstneren Gustav Vigeland en del av HNF-prosjektet?
Følg med i neste episode av “En riktig retro jul”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar